Raku

Raku

Keramikken – navnet-opprinnelsen

Raku er i våre dager blitt en beskrivelse på en type lav-brent keramikk.

I virkeligheten dreier det seg om et navn på en familie som lever i beste velgående i Kyoto i Japan den dag i dag.

Familiens stamfar Chôjirô, innvandret fra Kina under Ming dynastiet. Han var pottemaker og fikk jobb med å lage takstein, nærmere bestemt mønestein, til det nye slottet som krigsherren Toyotomi Hideyoshi, lot oppføre i Kyoto.

Slottet het Jurakudai og i sitt hoff hadde han en te-mester som han hadde overtatt etter sin forgjenger, Oda Nobunaga.

Te-mesterens navn var Sen no Rikyû og med ham begynner egentlig denne historien, men først skal vi snakke litt om religionenes betydning for utviklingen av kultur og seremonier.

Det er skrevet mange og tykke bøker om Østens mytologi og filosofi, så det er ikke helt enkelt å fortelle kortfattet om dette, men hvis vi plukker ut en liten del som er veldig sentral i japanernes liv, har vi allerede begrenset oss en hel del. Vi skal snakke om te-seremonier og om en av de mest utbredte, nemlig Cha-no-yu.

Shinto er den opprinnelige folkereligionen i Japan. De fleste japanere i dag er buddhister, men praktiserer ofte Shinto og også Taoisme, men da helst den filosofiske delen av taoismen. Dette av litt praktiske årsaker. Et av de sentrale konseptene i den buddhistiske lære er Dukkha, eller lidelse. Buddhistene har en metaforisk oppfattelse av livet som en lidelse, mens taoistene mener at livet er godt og da er det jo greit å være litt pragmatisk.

En buddhist vil streve hele livet med å overvinne Dukkha som de kan, ved å nå Nirvana, som egentlig betyr å bli opplyst. Dette kan oppnås ved å leve et uselvisk liv og å følge Buddhas 8 stier og å stoppe gjenfødselen. Når man opphører å bli gjenfødt vil man miste seg selv og returnere til det ingenting som alt er oppstått av.

Dette tilsvarer det som taoistene kaller den Ultimative Omformingen. Dette innebærer at sjelen overlever og reiser ut rommet til de udødeliges verden.

Shinto betyr noe sånt som Gudenes handlinger og referer til de opprinnelige åndene, Kami. Begrepet Kami skiller seg fra guddom kjent hos taoistene. Kami er vesener med stor makt som finnes i blant oss og innehar ufattbar styrke. Noe Kami er bra, andre er det ikke. Blant annet tror man at genetiske mutasjoner, eller merkelig formede skapninger i naturen – er full av Kami ånder.

Noen av de dydene som Shinto religionen setter høyest er renhet og perfeksjon, dette finner vi igjen i taoismen der blant annet kroppslig renhet er nødvendig for å oppnå udødelighet.

Buddhismen som oppsto på 500 tallet, har tatt tre hovedretninger. Thervada (De eldstes lære), Mshâyâna (Den store vognen) og Vajrayâna (Diamantvognen). I Japan ble Mahâyâna grenen den dominerende og innenfor denne retningen en ny gren, Zen.

Zen buddhismen vektlegger meditasjon som et redskap for å oppnå innsikt og oppvåkning. Man mener at menneskesinnet er en tilstand som kan sammenlignes med en dyp søvn og formålet med tilværelsen blir å våkne til virkeligheten ved og ”beskue sinnet”. Det kan man gjøre hvis man ser for seg at alt inne i seg selv er mørkt og at dette mørket holder all ondskap levende. Man tenner så et lys i seg selv og da blir mørket brensel for lyset som vil spre seg og gjøre alt lyst, man blir opplyst.

Den buddhistiske munken Yeisei tok med seg de første te plantene til Japan fra Kina og plantet de et kloster der munkene begynte å dyrke te. Tedrikking ble etter hvert inkludert i Zen sektens ritualer og ble en del av den daglige rutinen. Teen bidro dermed til at buddhismen spredde seg raskt i landet og ble den dominerende religionen i Japan.

Te seremoniene utviklet seg i spesielle retninger. Mange mennesker ble involvert og det ble lite igjen av det opprinnelig spirituelle. Seremoniene ble snart en demonstrasjon av rikdom. Blant annet utviklet det seg gjettekonkurranser hvor man skulle gjette navnet på de forskjellige teblandinger. Det å gjette riktig ble forbundet med stor prestisje og etter hvert spredde bestikkelser og korrupsjon seg – hele Zen filosofiens ånd ble borte.

Tre store Zen prester fikk te-seremonien tilbake til dens opprinnelige plass i det japanske samfunn: Ikkyu (1394-1481), Murata Shuko (1422-1502) og Sen-no Rikyû (1521-1591). Vi skal konsentrere oss om den siste. Han omarbeidet seremonien og frigjorde den for alt som var unødvendig. Han påvirket utviklingen av te-hus, te-rom og sist men ikke minst keramikken som skulle brukes i te-seremoniene. Retningslinene følges fortsatt i dag, 500 år senere.

Som tidligere nevnt arbeidet en kinesisk innvandrer på slottet til krigsherren som samlet hele Japan, Toyomoto Hideyoshi (1537-1598). Innvandrerens far Ameya, var også pottemaker og brakte med seg sancai keramikken fra Ming dynastiets Kina. Denne keramikken kjennetegnes av at den var fargerik med den trefargede sancai glasuren. Sønnen Chôhirô eldst kjente arbeid er en løvefigur med to glasurer fra 1574, hans første te skål ble sannsynligvis laget 5 år senere.

Hideyoshi bygget en te paviljong kledd i bladgull og te skålene var også av gull. Sen-no Rikyû mente dette var feil og klarte å påvirke krigsherren til å la seremonien bevege seg i retning av wabi, som ble introdusert av te-mesteren Jo-o. Han bygget te paviljongen som en enkel liten bondehytte og brukte enkle japanske treredskaper i seremonien. Det var viktig for ham at man utførte seremonien med forståelse for enkelhet og stillhet.

Sen-no Rikyû førte dette videre, han mente at seremonien skulle være en vei til indre balanse, basert på fire grunnprinsipper: Harmoni – Respekt – Renhet og indre Stillhet. Dette er jo noe vi kjenner igjen fra beskrivelsene av religionene tidligere. For å understreke ydmykhet, innførte han den lave døren inn i te hytten, slik at folk måtte bøye seg for å komme inn.

Sen-no Rikyû ble oppmerksom på Chôhirô som arbeidet på slottet og ba ham om å lage noen enkle te skåler/krus som skulle understreke den ekte følelsen av wabi. Krusene skulle være enkle, håndlagede, tykke og relativt grove, sammenlignet med det fine kinesiske porselenet som ellers var i bruk. I samarbeid utviklet de noe som de kalte Ima-yaki som kan oversettes med øyeblikks keramikk, eller ”her og nå- keramikk”.

Stedet der keramikken ble laget og seremoniene tok sted var innenfor murene til Jurakudai slottet og keramikken ble etter en stund kalt juraku-yaki eller juraku keramikk.

5 år før sin død i 1589 blir så Chôhirô overrakt et segl med det kinesiske tegnet . Tegnet står for betydningen, letthet, glede, tilfredshet,nytelse og uttales RAKU. Familien tar navnet og keramikken blir kjent som Raku-yaki – raku keramikk.

Wabi er det japanske utrykket for en spesiell oppfattelse av estetikk som også stammer fra Zen. I dagens Japan omtales ofte Wabi Sabi som ufulkommen skjønnhet og er blitt ”hot” hos oss i Vesten som en interørtrend. Amerikanerne refererer ofte til det som Chabby Chick.

For rundt 700 år siden hadde Wabi en langt mer religiøs betydning. Det innebar ufullkommenhet og tomhet som første steg på veien mot opplysning, som alle buddhister strever mot. Men allerede på 1600 tallet hadde estetikkbegrepet fått et annet innhold. Fra å være påvirket av kinesisk tenkning, ble nå begrepet et japansk ideal som satte frigjøringen fra det materielle og overgangen til et enklere liv, i sentrum.

Det slitte, det gamle og reparerte og det uperfekte, virkeliggjorde denne tenkemåten og en grov håndlaget keramikk, som var uperfekt og full av sprekker og hakk, passet rett inn i Wabi. Med Chöhirö’s te-skåler, hadde Sen-no Rikyû nådd sitt mål – seremonien ble kjent som wabichado, der chado kan oversettes til ”måten å tilberede te”.

Ta en kikk på denne nydelige klippet fra Karate Kid, som i store trekk viser seremonien slik han ville ha den.